Tid: 3.august 2000, ca kl
19.15 Alle deltakerne lå i campingvogner på Sanden camping like ved Rv 36 midt på vannet. Målet var visstnok å gjøre opptak med hydrofon og eventuelt fange en sjøorm i ei kjempestor åleruse som ble senket ned i evig mørke på 50 meters dyp. Fella med for det meste død fisk som åte, fanget selvfølgelig bare journalister og media fra fjern og nær. Hydrofonene fanget opp de samme ukjente snorke- eller gryntelydene fra året før samt lyder fra noen av vannets 7 fiskeslag. Et ekkolodd fikk kontakt med noe rart en dag. 12 - 13 meter over bunnen på 84 m svømte to skapninger 6 - 7 meter lange. De forsvant ut av ekkoloddstrålen, men den ene ble igjen påvist et kort stykke bortenfor en liten stund, før den også forsvant for godt. Etter en kort sammenkomst ved stranda, sto alle 10 - 12 deltakerne og skravlet med hverandre. Jeg snudde litt for sent på hodet og fikk ikke med begynnelsen på vaket. 60 m utenfor stranda var vannet i voldsom bevegelse i en 8 meter stor ring. Inne i vaket hvirvlet vannet rundt, slik som når du slipper noe tungt i vannet og vannet holder på å fylle igjen hullet. Det var definitivt ikke småfisk i stim og heller ikke gass som boblet opp. I sydenden spratt småfisket ut av vannet. Ganske hurtig bredte ringen seg utover og vannet lå igjen stille. Jeg ble så overrasket at jeg bare ble sittende og gape. Først kikket jeg rundt etter en årsak til voldsomhetene, nemlig en galning med ei jolle og en kraftig påhengsmotor, - men ingen båt var å se. Som gammel jeger sitter det i margen at en aldri skal skrike ut om en ser noe usedvanlig. Jeg fikk imidlertid pekt utover, og et par av de andre, svensken Anders Andersson og norske Agneta Kjellskog fikk bare se ringene som spredte seg mot stranda. I den retningen småfisken spratt fortsatte en bølge litt lenger utover enn de andre. Hva det enn var så skjedde det hurtig og lydløst. Det måtte ha vært noe enormt stort som brøt overflata et lite øyeblikk for å lage det enorme vaket, for så å dykke ned igjen. Ikke var det særlig stømlinjeformet heller. Småhval lager mindre forstyrrelser om de er opp i overflata et øyeblikk. Hvem venter å se et vak etter noe enormt stort noe like ved stranda i en innsjø? Det skjedde så voldsomt og forsvant selvføgelig like så hurtig som det oppsto at jeg simpelthen ikke rakk å reagere. Jeg ble tatt "fullstendig på senga". Hjernen liksom nekter å forstå det som skjer akkurat der og da. Den største fisken i Seljordsvatnet er storørreter på rundt 10 kg, av og til langt større rugger. Ålene kan bli lengre men atskillig lettere. Vi hadde ei hydrofonbøye liggende 100 meter utenfor stranda. Selve stranda går bare 10 - 15 m ut før den stuper ned i mørket. Seljordsvatnet er ganske klart de øverste 6 - 7 metrene, deretter gjør humusinnholdet i vannet det svart, i alle fall under 17 - 18 m. Slik er det vel med mange sjøer med tilsig fra områder med mye myr, så også Loch Ness. Det beksvarte mørket i slike sjøer har overrasket mang en dykker.
Hodet Tid: 8.august 2000, ca kl 12.15 Vi var to biler i følge mot Seljord langs riksveien, jeg bakerst og alene i bilen. Nyveien går i svinger og til dels høyt over vannet, med høye veiskjæringer på innsiden. Jeg fikk øye på noe rødbrunt som lå stille helt alene ute på fjorden mellom Sinnesodden og motstående odde langs riksveien mot Seljord. Det der må være en fugl. Merkelig fugl forresten, du skal se det er hodet til sjøormen som stikker opp, tenkte jeg. Selv om jeg hadde kamera med telelinse liggende i fanget, våget jeg ikke å sikte meg inn. Veien er meget svingete og de lokale fartsdjevlene tar ikke fem øre for å kjøre forbi i svinger og mot bakketopper hvis en sjøormjeger tar seg tid til å lusekjøre i 60 km/t. Etter neste bakketopp med busker som stengte utsynet lå "hodet" der enda urørlig. Jeg kunne se en hvit passbåt frese ut fra Seljord camping og holdt kurs midtfjords rett mot tingen i vannet. Da bare sank den ned og etterlot ei lita bølge, ikke en ring slik som når fugler dykker. Begge bilene stoppet kort etter på ei avkjøring, men "fuglen" eller "hodet" hadde ennå ikke kommet opp igjen da vi like etter kjørte videre. Neste dag - jeg spanet etter den rødbrune tingen og spesielt etter dyr og fugler jeg kunne sammenligne størrelse med. Koste meg i fire timer med utsikt over Sinnesodden, med kaffe på termosen og kikkert og telelinse klar. Etterfølgende dag - la i vei rundt vannet kl 5.oo for om mulig å se dyret i Seljordsvatnet og fotograferte bever og ender, men uten å se noe annet merkelig. Konklusjon: Både gras- og fiskeetende ender var for små til å kunne forveksles med det jeg så. Ingen andre dyr eller fugler fra den lokale faunaen kunne heller forveksles med det jeg så. Hodet jeg så, på den avstanden, var uregelmessig i formen, rødbrunt og litt større enn hodet til en stor hannhjort, uten gevir og ører selvsagt. Hjorter svømmer over vann, de ligger ikke stille, for så å dykke og forsvinner for godt. |
