Lorentz de Ferry 1746

Erik Pontoppidan (1698-1764), var biskop i Bergen fra 1747.

Han skrev tobindsverket "Det første Forsøg til Norges naturlige Historie" 1752 - 54. Han gir en meget grundig beskrivelse av sjøormen i 8. kapittel "Om visse MONSTRIS MARINIS eller underlige og usedvanlige Hav-Dyr", foruten at han beskriver havmenn, havfruer og kraken, kjempeblekkspruten. Boka ble etterpå utgitt på tysk og så på engelsk. Dette gjorde den norske sjøormen kjent i utlandet og den ble et begrep. Pontoppidan døpte denne store "Søe-Orm eller Hav-Slange" for Serpehs marinus, i tråd med tidens krav.

Illustrasjon av Hans Strøm: Den ene av "Tvende slags Søe-Orme".

"Da jeg forleden vinter kom i samtale med den kongelige sjøkaptein, nå kommandør og overlos her på stedet, Hr. Lorentz de Ferry, hadde han også vært lenge i tvil angående sjøormens eksistens, inntil han i 1746 ble overbevist om det motsatte ved egen erfaring. Han var blitt innkalt til Bergens Byting i 1751 sammen med to av hans menn som den gangen hadde vært sammen med ham da de så sjøormen."

Pontoppidan fant hendelsen så interessant at han lot en avskrift av rettsdokumentene trykke i sin bok.

Forklaringen til Lorentz de Ferry:
"Da jeg i året 1746 på min hjemreise fra Trondheim, en dag med svært stille og varmt vær sist i august, hadde jeg bare1 mil igjen til Molde. Vi var ved Juleneset og jeg satt og leste i min bok. Da hørte jeg mumling fra de åtte rorskarene mine og merket at han som styrte holdt vekk fra land. Jeg spurte hva det skulle bety og fikk til svar at sjøormen var rett forut. Jeg befalte straks å holde kursen rett mot land igjen for å komme nærmere dette mye omtalte dyret selv om rorskarene virket redde. Sjøormen passerte imidlertid foran oss, slik at jeg fikk snudd jakta for å komme ennå nærmere. Men sjøormen svømte raskere enn vi kunne ro, så jeg tok opp mitt gevær (flintlåsgevær) som var ladd med haggel og skjøt etter dyret som straks dykket. Jeg lot folkene ro bort dit vi hadde sett ormen gå ned. Stedet var lett å se på grunn av det stille været og vi lå på årene der en stund for å se om den viste seg igjen, men forgjeves. Vannet var liksom tykt og rødaktig der ormen gikk ned. Kanskje et haggel eller flere hadde truffet på den korte avstanden.

Denne sjøormen var forøvrig slik:
Hodet som han holdt mer enn 1 alen over overflata, hadde samme fasong som et hestehode. Det var gråaktig på farge og mulen var ganske svart. Øynene var var meget store og et langt hvitt faks hang fra nakken ned i sjøen. Kroppen var meget tykk. En kunne se 7 - 8 bukter av kroppen og mellom hver bukt gjettet vi på en favns mellomrom.

Da jeg fortalte dette i et selskap, var det en viss herre til stede som ville at jeg skulle berette offentlig om denne hendelsen. Derfor møter jeg her i retten med to av mine rorskarer, Niels Pedersen Kopper og Niels Nielsen Anglevichen, for å gi en edsvoren forklaring.

21. februar 1751
L. D. Ferry"

[Hodet = over 60 cm over overflata. Mellomrommet mellom hver bukt = ca 1,9 m. Hode + hals + 6mellomrom + bukter + hale, kommer raskt opp i minst 20 - 22 m. Litt av en fisk !]

[ Tilbake ]  [ Startsida ]